Det tar 40 uker å bygge en menneskebaby, og underveis ligner forholdet mellom fosteret og den gravide på forholdet mellom en parasitt og en vert. Den ene bare tar og tar, mens den andre nesten dør i prosessen. Bakterien E. coli har delt seg i to på 20 minutter. En grå kjempekenguru er bare gravid i 5 uker før den føder en bønnestor baby som kryper opp i pungen dens. Og de fuglene som har lengst rugetid av alle, vandrealbatrossene, er ferdige med å ruge allerede etter 10 uker. Hvorfor bærer vi mennesker babyene inni kroppen så lenge, og er det en grunn til at vi spyr og er kvalme? Finnes det noen bedre måter å reprodusere seg på? Er det noen som gjør det på en rarere måte enn oss? Gjennom en 40 uker lang graviditet møter vi hver uke noen som er ferdige med å reprodusere. Flekkhyenen føder allerede etter 16 uker, men hun må føde gjennom en lang penisformet klitoris, som sprekker opp underveis. Har de det lettere? Surinampadden har ikke livmor, men har istedet evolvert fram en oppsvulmet rygghud som eggene synker inn i. Da kan hun bære med seg avkommet sitt, ikke forlate eggene i vannet. Bærer det bud om at det egentlig er ganske smart, det vi driver med? Denne boken gir evolusjonær trøst gjennom svangerskapets plager og en forklaring på hvordan vi endte opp her, som den smarteste arten med den slitsomme, men likevel ikke så dumme måten å reprodusere på.
