Boken er en samling meditasjoner over sorg, smerte og savn, med utgangspunkt i blå – den mest melankolske fargen. Forfatteren skrev bokens 240 prosastykker over en treårsperiode, der hun forsøkte å komme over et avsluttet forhold, mens hun pleiet en venn som led av arm- og benlammelser. Prosastykkene er poetiske, utprøvende og formidler forsøk på å gjøre sorgen til en prosess. Omtalen er utarbeidet av BS.