Fortelleren i Blodbok identifiserer seg verken som mann eller kvinne. Hen har forlatt det lille stedet der hen vokste opp, etablert et friere liv i Zürich, og føler seg med tiden komfortabel med sin ikke-binære kropp og egen seksualitet. Men da bestemoren blir alvorlig demenssyk, begynner fortelleren å tenke tilbake på sin egen barndom. Hvorfor er alle minnene bare bruddstykker? Hvordan var det for bestemoren å vokse opp i skyggen av sin avdøde storesøster, og hva skjedde egentlig med grandtanta som forsvant? Fortelleren bestemmer seg for å ta et oppgjør med morens taushet og for å skrive ned den kvinnelige blodslinjen i familien.