Jeg-fortelleren i denne boken er en ung gutt som savner faren sin fryktelig. Hvor faren er blitt av får vi ikke vite før på slutten av boken. Gutten knytter minnet om faren til fortellinger og fortellerkunst, og i historien havner gutten på magisk vis i en verden der fortellingene er blitt virkelige. Han støter på både Lorelei, Bukkene Bruse, Sankt Georg og andre. Elementer fra vår moderne virkelighet og ting fra guttens eget liv dukker opp og blir en del av disse fortellingene. Dette gjør de gamle historiene pussige og spesielle, selv om vi lett kjenner dem igjen. Den unge hovedpersonen havner omsider i landet mellom drøm og virkelighet, hvor han settes til å fortelle historier som kan hindre de onde marene i å overta makten. Som i en slags tusen og en natt må gutten fortelle en ny fortelling hver kveld. Ved hjelp av denne virksomheten finner han også til slutt faren, om enn ikke slik leseren hadde forestilt seg. Fortellingene fungerer fint som bestanddeler i bokens hovedhandling, men
